Det er sjelden jeg synes det er grunn til å refse Moss Avis for dårlig dømmekraft. Onsdag i forrige uke presenterte avisen et intervju med en 79 år gammel mann fra Svinndal som er siktet for overgrep mot fire barn i Våler. I dette intervjuet bagatelliserte mannen de forholdene han er anklaget for, under henvisning til at det nærmest var å anse som dagligdagse foreteelser.

Etter min mening burde avisen ha latt være å trykke denne artikkelen. Kritisk sans og Vær varsom-plakatens §3.9 understøtter det. Jeg siterer: “Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”.

At 79-åringen gav klarsignal for å la sine uttalelser gå i trykken, lager ikke noen snarvei rundt denne paragrafen. Dessuten: Man skal være særlig varsom med å gjengi meninger fra folk som av aldersmessige eller følelsesmessige årsaker ikke helt er klar over virkningene. Særlig ikke når en person står tiltalt og ennå ikke er dømt.

Overgrep mot barn, i enhver form, er noe av det verste fenomén rettsapparatet kommer i kontakt med. For meg står enhver form for inngripen i et barns private og intime sfære som noe av det verste menneskerettighetsbrudd som kan begås. La dette være sagt, så ingen misforstår neste avsnitt.

Så til overtramp nummer to, og her vil jeg faktisk ikke anklage budbringeren Moss Avis, men eksekutøren: SVs stortingspolitiker May Hansen, som burde hatt vett og forstand til ikke å gå ut offentlig med at hun er “rasende og provosert” av den 79 år gamle mannens uttalelser. Hun slår endog fast at “mannen har misbrukt fire barn” uten at dom i saken har falt.

Det er alvorlig, sett i lys av at det kommer fra en av folkets kårne. Hun sier at “det er ekstremt alvorlig at mannen ikke skjønner alvoret i sine handlinger”. Jeg mener det er “ekstremt alvorlig” at en stortingspolitiker ikke skjønner alvoret ved at hun forhåndsdømmer en nær 80 år gammel mann som, etter hans uttalelser å dømme, umulig kan ha kontroll over hverken eget liv eller egne handlinger.

Det sier en del når mannen, i følge Moss Avis, sier han trives i fengsel og aldri har hatt det bedre. Er han skyldig, bør han få sin straff, men en stortingspolitiker bør ikke drive med forhåndsdømming. Særlig ikke når dømmekraften svikter…

Noe av det verste jeg vet er den typen skråsikkerhet som vokser med årene. At folk før 20 er av det bombastiske slaget, hører til naturens orden. Er du ung, er du langt mer sikker på dine egne standpunkter. Med årene kommer tvilen, spørsmålstegnene står i kø og maner til både om- og ettertanke. Tvil er en sunn form for livsvisdom…

Skolen er et sted for både kunnskaper og sosial trening. Hva som er viktigst, kan selvsagt diskuteres, men den førstnevnte kategori har den egenskap at du kan tilegne deg den når som helst i livet, selv om læringsprosessen går noe tregere med årene. Sosiale ferdigheter er imidlertid i støpeskjeen i ungdomstiden, og det er vanskelig å vende gamle hunder til å sitte, for å si det slik…

I forrige uke fyrte professor Edvard Befring av en forsinket nyttårsrakett som sendte gnister langt inn i skoleverket: “Skolen blir bedre med ufaglærte lærere” sa han til Dagsavisen. Befring er professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og er en kapasitet på området.

Han sier at vi i Norge er overfølsomme overfor formelle kvalifikasjoner, og at en engasjert og erfaren lærer med menneskelige, pedagogiske og yrkesmessige erfaringer kan være vel så bra som en “faglært”. Hovedsaken er at barn blir gitt muligheten til å lære, mener Befring.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at det i årene som kommer vil bli behov for mange nye lærere, også i mossedistriktet. På landsbasis har det, hvis regjeringens mål skal oppfylles, vært antydet 15.000 nye årsverk. Det betyr at man virkelig må kunne snu seg rundt for å fylle katetrene med gode lærerkrefter.

På mange måter har lærerorganisasjonene vært en slags pådriver for det jeg vil kalle en hets mot såkalt “ufaglærte” lærere. Både lønnsmessig, og ikke minst når det gjelder faste stillinger i skolen, er lærerorganisasjonene en bremsekloss for å få kvalifiserte personer inn i skoleverket.

En mekaniker kan bli en god lærer i praktiske yrkesfag, en forfatter kan være en glimrende norsklærer. Hovedsaken er at man trives med å arbeide for barn og unge. Har du ikke lyst til å jobbe med unge mennesker finnes ikke den lærerskolen i verden som kan gjøre deg til en god pedagog!

Når noe går litt på tverke, eller hvis noen har sagt noe vedkommende kanskje ikke skulle sagt, er det blitt den rene folkesporten å skylde på media. “Jeg er blitt feilsitert, misforstått, kryssklippet og manipulert” er alle argumenter som gjerne kommer frem når ting så gjerne skulle vært sagt og gjort annerledes. Bevares; ingen må tro at ikke journalister også kan feile, i likhet med rørleggere, lærere og leger, men målet for enhver yrkesgruppe må være full etterrettelighet og punktlighet.

Når det gjelder “krisa” ved M. Peterson & søn, har nok røykteppet lagt seg. Full offentlighet rundt hva som egentlig foregår er kanskje hverken ønskelig eller formålstjenlig. Derfor kom oppslaget i fredagsutgaven av “Dagens Næringsliv” neppe behendig for den nye ledelsen av hjørnestensbedriften ved Mosseelva.

Når ledelsen nå så bastant går ut og bedyrer at det ikke er noen krise, vet jeg ikke riktig hva jeg skal tro, men det synes på det rene at enkelte långivere begynner å få kalde føtter. En ting er at mossebedriften i konsernet har gode ordrereserver, men er kundene i stand til å betale? Og kan inntekter fra mossebedriften opprettholde aktiviteten i alle deler av konsernet?

Kritikken mot mediene fra Peterson-ledelsens side må være mer spesifikk og målrettet, skal den ha noe for seg. Har Dagens Næringsliv, eller for den saks skyld; Moss Dagblad, skrevet noe som er direkte galt? Eller er det bare upassende, situasjonen tatt i betraktning? Til sist er det for øvrig all grunn til å rette en pekefinger mot ledelsen i bedriften, ved personaldirektør Ingrid Johansen, som fredag nektet en reporter fra Moss Dagblad adgang til bedriften. Det vi ønsket var å få ansatte i tale under lunsjpausen eller på et dertil egnet tidspunkt. Det fikk vi ikke. “Det er naturlig at vi ikke lar journalister intervjue våre arbeidere”, sa hun til MD. Slik holdning kunne kanskje gå på 1970-tallet, da bedriftsledere ennå var småkonger i lokalmiljøet. Slik er det ikke lenger!

Lennart Fløseth (SV) er en av flere som trofast og standhaftig målbærer fredning av det meste på Jeløy. Arven fra Edmund Ree er det flere som bærer videre, og ære være dem for det, men noen ganger er det på tide å nullstille seg og tenke igjennom hva vi egentlig her har med å gjøre. Det er ikke bestandig at de politisk korrekte standpunktene på venstresida harmonerer hverken med tiden vi lever i og i hvert fall ikke med den ideologien som et hvilket som helst parti på venstresida bør målbære.

I Moss Dagblad mandag 19. januar går Fløseth (bildet) hardt ut mot planene om å anlegge en kolonihave på jordet til Fuglevik gård på Jeløy.

Folk med agrikulturell innsikt vet at det å drive gårdsdrift på den vannfattige Jeløy ikke er noen lukrativ geskjeft. Høyst sannsynlig vil disse jordene ligge brakk dersom de da ikke blir utbygget med hytter eller boliger. Av disse to ondene er i hvert fall det første verst…

SV burde snart innse at Jeløy ligger en times kjøring fra Oslo. I stedet for å kjempe for å beholde nordre Jeløy som den er i dag, bør et parti som SV heller legge vekt på at Jeløy ikke skal være et sted kun for kapitalsterke privatpersoner.

I Oslo er kolonihaver blitt et kjærkomment pustehull for vanlige mennesker som ikke har råd til en hytte på Jeløy. En kolonihave, der folk nyter fritid i sommerhalvåret, dyrker sine bær og grønnsaker og lever et rolig liv, ville bidra til å gi mossinger en del av øya som til nå ikke blir brukt til noe særlig.

Jeg er selvsagt klar over det biologiske mangfoldet og at det må vernes, men det er ikke slik at Jeløy vil forgå dersom det blir en kolonihave for mossinger (og kun mossinger!) der.

På Jeløy er det i dag 400 hytter, i alt vesentlig eid av oslofolk. Så vidt meg bekjent er ikke oslofolk en særlig utrydningstruet art, selv om man fra tid til annen kunne ønske dem annet steds hen. Og det blir direkte latterlig når politikere setter spørsmålstegn ved hva en kolonihave vil bety for trafikkavviklingen i byen.

Nå har man i årevis godtatt hundrevis av nye helårsboliger på Jeløy uten at man har hatt trafikkøkningen særlig i tankene. Og mange av dem som har kolonihaver har faktisk heller ikke bil! Det er nettopp for dem at en kolonihave vil være et fortjent pustehull.